Jo lenger ut i universet du ser, jo mindre liv ser du ut til å finne, jo større blir sannsunligheten for at du finner noe, og jomindre blir sannsynligheten for at du blir alene. Men vår lille planet, mot hele universet som før var ukjent , hvor vi ikke ennå har funnet noe liv, blir mindre og mindre og mindre opp mot alt vi har funnet hvor det ikke finnes liv. Likevel velger de fleste forskere å tolke det slik at fordi det finnes så utrolig mange stjerner, og universet er så innmarrig stort, så er det liksom utenkelig at vi er den eneste lille flekken det gror noe på. Det må da finnes andre steder med forhold som er forenlig med liv. Er det bare veldig, veldig langt dit? Når har vi sett så langt ut i verdensrommet uten å finne noenting, at vi godtar at vi er alene, kanskje helt alene , om å befolke den?