Jo lenger ut i universet du ser, jo mindre liv ser du ut til å finne, jo større blir sannsunligheten for at du finner noe, og jomindre blir sannsynligheten for at du blir alene. Men vår lille planet, mot hele universet som før var ukjent , hvor vi ikke ennå har funnet noe liv, blir mindre og mindre og mindre opp mot alt vi har funnet hvor det ikke finnes liv. Likevel velger de fleste forskere å tolke det slik at fordi det finnes så utrolig mange stjerner, og universet er så innmarrig stort, så er det liksom utenkelig at vi er den eneste lille flekken det gror noe på. Det må da finnes andre steder med forhold som er forenlig med liv. Er det bare veldig, veldig langt dit? Når har vi sett så langt ut i verdensrommet uten å finne noenting, at vi godtar at vi er alene, kanskje helt alene , om å befolke den?
Category: Essays
Jeg har kontor her ute. Eget kontor. Folk som kommer hit som har andre jobber, sier ting som:
jeg skulle også ønske jeg hadde sånn kontor som du har.
Selv om de kanskje ikke hadde holdt ut å ha et sånt kontor som jeg har, helt alene.
Jeg varmet opp med noen pliéer. Første, femte, fjerde, tredje
Ignorerte rekkefølgen
Danset med lyset på, danset med lyset av, , danset også i andre
Senere danset jeg ikke engang alene
Det var som om det alltid var noen som så på, jeg var redd
for...